Svigermor

Pappa sitter i stua når jeg kommer på besøk. Han sitter der han pleier. I godstolen med føttene på krakken. På låret hans ligger fjernkontrollen. Han ser på TV. Av og til sover han. Men ikke i dag. For pappa er våken og klar. På TV er det et naturprogram om ørner, og pappa elsker dyr. Mannen på TV forteller om ørnen som kan fly høyere enn alle andre fugler. Ørnen flyr over fjell, hav og skoger. Når ørnen flyr høyt, kan den se langt og mange detaljer fordi den har så gode øyne. Ørnen er en veldig spesiell fugl.

Pappa synes at dette er så interessant at han ikke hører når jeg snakker til ham.

– Pappa, jeg trenger hjelp, sier jeg.

– Mmm, sier pappa. Han ser ikke på meg, bare på ørnen som flyr høyt.

– Det gjelder svigermor, sier jeg og håper at det vil få ham til å skru av TV-apparatet. Pappa sukker tungt. Ingen av oss liker svigermor. Hun liker ikke oss heller fordi vi er muslimer.

Først tenkte svigermor at faren min kjørte t-bane eller var renholder. Mora mi var hjemme og laget mat. Hun trodde at vi bodde i en liten leilighet uten fine ting. Hun tenkte at mamma og pappa snakket dårlig norsk og ikke leste bøker. Hun trodde at pappa sier at vi må gå med hijab.

Da hun forsto at pappa var professor, var det også galt. Hvorfor gikk jeg ikke med hijab? Var jeg ei dårlig jente? Hvorfor hadde jeg bodd i så mange land? Trodde jeg at jeg var bedre enn andre fordi familien min bor i et stort, fint hus med bøker, bilder og tepper?

For svigermor blir jeg aldri bra nok. Hun liker ikke maten jeg lager. Hvordan jeg vasker huset. Hva jeg har på meg. Eller hvordan jeg sminker meg. For jeg gjør sønnen hennes glad og lykkelig. Det klarer hun ikke å se på. Så hun finner alltid feil. Etterpå forteller hun sønnen sin hva som er galt med meg. Hvorfor han bør finne ei ny og bedre jente.

Pappa skrur av TV- apparatet og hører endelig på meg.

– Forrige helg så jeg at svigermor leste meldingene på mobilen til mannen min, sier jeg.

– Det var ikke bra, svarer pappa.

– Nei, det var det virkelig ikke, sier jeg sint.

– Ikke bra, gjentar pappa.

– Jeg liker ikke at hun vet hva jeg føler, synes og tror, sier jeg og gråter.

– Nei, selvfølgelig ikke, sier pappa.

– Det er mellom mannen min og meg, sier jeg og tørker tårene.

– Og du er sikker på at det var meldingene fra deg hun leste? spør pappa.

– Ja, svarer jeg lavt.

– Vet mannen din dette? spør pappa.

– Nei, svarer jeg og rister på hodet.

Pappa tenker seg litt om før han svarer.

– Vet du hva? Jeg synes du skal fortsette som før.

– Hvordan da? spør jeg nysgjerrig.

– Med å gjøre mannen din glad. Det er det svigermor ikke vil. Når du gjør mannen din lykkelig, gjør du svigermor veldig trist og ulykkelig.

Pappa gir meg en klem. Det er trygt og godt å være hjemme hos mamma og pappa. Jeg er heldig som har så fine foreldre. Pappa har rett. Jeg må bare fortsette som før.

Når jeg kommer hjem, lager jeg middag. Der svigermor bruker margarin og melk, bruker jeg smør og fløte. Mannen min klapper seg på magen etter middagen og smiler fornøyd. Så baker jeg kjeks som jeg serverer til kaffen når mannen min ser på TV. Etterpå stryker jeg skjortene hans. Slik går dagene og ukene hvor vi bare gjør det han vil.

Når mannen min skal se på fotballkamp på TV, lager jeg pizza og serverer brus. Jeg sier aldri nei når han vil ut med venner. Hver dag pynter jeg meg, også når jeg skal vaske huset. Når jeg tørker støv i kjole og sko med høye hæler, er mannen min veldig glad og fornøyd. Han sitter på sofaen, smiler og ser på meg som jobber.

En dag går vaskemaskinen i stykker.

– Kan du reparere vaskemaskinen? spør jeg mannen min.

– Ja, men har vi kake? spør mannen. Jeg serverer ham kake. Så ringer svigermor. De prater lenge. Etterpå sier mannen at det er for sent å reparere vaskemaskinen. Han må legge seg fordi han skal tidlig på jobb neste dag.

Vaskemaskinen blir ikke reparert dagen etter. Mannen min sitter på sofaen, tjukk og lat etter uker med kaker, brus og pizza. Han orker ingenting. Til slutt må jeg ringe etter hjelp for å få reparert vaskemaskin.

Så går lyspæra i ovnen.

– Kan du skifte lyspæra i ovnen? spør jeg mannen min.

– Ja, men først må jeg til mamma fordi vaskemaskinen hennes ikke virker lenger, svarer mannen min. Jeg ser mannen min gå ut døra. Det er fint om han ikke kommer tilbake, men blir hos mora si, tenker jeg sint og skuffet. For nå er jeg lei.

Jeg drar hjem til mamma og pappa for å få trøst og råd. Pappa sitter på kjøkkenet og leser i ei bok. Den handler om ørner.

– Vet du hva ørner gjør når noen plager den? spør pappa.

– Nei, svarer jeg og rister på hodet. Jeg vil ikke snakke om fugler, men om problemene mine.

– Den flyr høyere, sier pappa.

– OK pappa, det er veldig fint, men jeg har noe jeg må snakke med deg om, sier jeg bestemt. Men pappa hører ikke etter.

– Hvis en irriterende fugl setter seg på ørnen, flyr ørnen så høyt at den andre fuglen faller av. Fordi den plagsomme fuglen ikke klarer å fly så høyt. Det er det bare ørnen som kan. Fascinerende.

Før var jeg bare irritert på mannen min. Nå er jeg også litt sint på pappa.

– Pappa! skriker jeg og forklarer hva som har skjedd hjemme den siste tida. Pappa stryker meg på kinnet.

– Jenta mi, du har misforstått, sier pappa.

– Hvordan da? spør jeg.

– Du må være den jenta mannen din forelsket seg i. Husker du henne? spør pappa og smiler.

Pappa har rett. Jeg har tenkt på alle andre og ikke på meg selv. Det bør jeg gjøre noe med. Når jeg kommer hjem, tapper jeg i badekaret. Jeg finner fram boka jeg har hatt lyst til å lese lenge, men aldri har hatt tid til. Så lager jeg meg en god kopp te og tenner stearinlys. Jeg bruker lang tid på badet. Det er stille og rolig. Jeg trengte virkelig en deilig pause fra hverdagen.

Etter badet smører jeg meg inn med god krem.

– Mmm, så godt du lukter, sier mannen min når vi skal sove. Jeg ignorerer ham.

Mannen min og jeg spiser middag.

– Jeg må en tur til mamma etterpå, sier mannen min.

– Å ja, svarer jeg.

– Hun har fortsatt problemer med vaskemaskinen, sier mannen min bekymret.

– Kanskje du bør ringe etter reparatøren jeg brukte, sier jeg litt spydig.

– Mmm, svarer mannen.

– For han var veldig, veldig flink, sier jeg.

Den kvelden kommer mannen min hjem til tomt hus. Jeg er på trening. Når jeg kommer hjem, er jeg så sliten at jeg sovner på sofaen. Neste morgen våkner jeg med teppe over meg. Mannen min må ha lagt det over meg mens jeg sov. På bordet står en kopp kaffe og en asjett med eggerøre og to brødskiver. Jeg ser på klokka. Den er over åtte. Det er helt stille i huset. Mannen min må ha reist på jobben allerede. Jeg går inn på badet. På speilet henger det en lapp fra mannen min. Ha en fin dag! Jeg kaster lappen i søpla og går i dusjen. Han burde ha vekket meg. Nå kommer jeg for sent på jobben.

Sjefen er litt irritert når jeg kommer, men sier ingenting. Jeg henter meg en kaffe og setter meg ned på møterommet. Vi diskuterer vårt nye prosjekt. Kollegene mine snakker og snakker. Jeg har problemer med å følge med. Det er lenge siden jeg var entusiastisk eller interessert i det som skjer på jobben. Heldigvis spør ingen meg om hva jeg mener, synes og tror om prosjektet.

På vei hjem fra jobben går jeg forbi et kunstgalleri. Jeg stanser og bestemmer meg for å gå inn. Det er lenge siden jeg har vært på kunstutstilling. Maleriene er fulle av farger. Jeg blir glad av å se på dem, men også litt trist. Før tegnet og malte jeg masse, bare for gøy. Jeg hadde glemt hvor mye jeg likte å drive med kunst. Det må jeg gjøre noe med. Jeg tar fram mobilen og skriver kunstutstyr butikk i søkefeltet. Google forteller meg at det finnes en butikk som selger farger, pensler og lerret omtrent 2 kilometer unna. Jeg følger instruksjonen og går spent inn i butikken.

Den er ganske liten, men jeg finner det jeg har lyst på. Butikkmedarbeideren er ei dame på femti år med kloke øyne. Hun legger penslene i posen. Jeg forteller henne at jeg ble så inspirert av kunstutstillingen at jeg bare MÅ male selv. Hun smiler og legger en liten brosjyre i posen. Så blunker hun og sier at brosjyren inneholder informasjon om en kunstutstilling av amatører.

– I tilfelle du får lyst til å delta selv, sier hun og smiler.

Når jeg kommer hjem, lager jeg ikke middag. Jeg rydder ikke ut av oppvaskemaskinen. Jeg setter ikke på en ny vask. Jeg legger penslene, fargene og arkene på bordet. Så henter jeg et glass med vann og setter meg ved bordet. Først er jeg litt usikker på hva jeg skal male. Jeg eksperimenterer med fargene. For å være helt ærlig blir det ikke så fint. Kanskje jeg bør slutte?

Nei! Resultatet er ikke så viktig. Jeg har det bare gøy. Når jeg ikke tenker på at jeg ikke kan male, går det bedre. Jeg glemmer klokka. Jeg glemmer at jeg er sulten. Arket, fargene, penselen og jeg er i vår egen verden.

Når mannen min kommer hjem, slutter jeg ikke å male. Det gjør mannen min litt overrasket, men snart hører jeg ham sette på poteter og kutte grønnsaker på kjøkkenet.

– Det blir kokt torsk med poteter og grønn salat til middag, roper han fra kjøkkenet.

– Fint, svarer jeg og maler videre.

Når jeg viser ham resultatet, blir han imponert.

– Jøss, sier han overrasket.

– Ganske bra, ikke sant? sier jeg stolt.

– Kanskje du kan gi den til svigermor som har bursdag i neste uke, foreslår mannen min.

– Nei, jeg skal være med på kunstutstilling, sier jeg og holder opp brosjyren.

– Ja, sier mannen min ettertenksomt mens han leser brosjyren.

Kunstutstillingen er om tre uker. Jeg har ganske dårlig tid. I hodet har jeg en idé om hvordan jeg vil at bildet mitt skal bli. Men når jeg maler blir resultatet helt forskjellig enn det jeg hadde planlagt. Det er frustrerende.

– Ahhh! brøler jeg sint.

– Hva er det? spør mannen min bekymret.

– Jeg får det ikke til! skriker jeg.

Jeg viser mannen min bildet mitt.

– Jeg synes det ser bra ut, sier han.

– Nei, se her, denne streken er feil, sier jeg oppgitt og peker.

Mannen min studerer streken. Han rister på hodet. I lomma hans ringer mobilen. Han tar den opp og ser på skjermen. Det er svigermor. Han legger den tilbake i lomma.

– Jeg kan snakke med henne etterpå, sier han. Så lytter han til alle problemene mine.

Lørdag morgen våkner jeg av bråk i leiligheten. Senga er tom. I stua står det møbler, bøker og ting.

– Hva skjer? spør jeg mannen min.

– Jeg lager atelier til deg, sier han mens han løfter en stol.

– Hva for noe? spør jeg forundret.

– Alle kunstnere må ha et atelier, forklarer mannen min.

– Jeg er vel ikke akkurat kunstner, sier jeg og ser ned i gulvet.

– Jo, det er du, svarer mannen min raskt.

Jeg ser på det som var kontor og gjesterom.

– Vær så god, nå er det ditt, sier mannen min.

Så monterer mannen min et stort nytt bord han har kjøpt. Han fikser lamper og jeg bærer inn alle fargene, penslene og arkene. Så lukker han døra og lar meg være alene.

Jeg elsker atelieret mitt. Det er fristedet mitt. Hver dag skynder jeg meg hjem fra jobben og setter meg i atelieret. Av og til jobber jeg i stillhet. Noen ganger spiller jeg musikk. Tida flyr.

Om to dager er det kunstutstilling. Jeg drar hjem til mamma og pappa for å levere invitasjonen. Pappa står i hagen og plukker epler.

– Jenta mi, sier pappa og klemmer meg.

Stolt rekker jeg ham invitasjonen.

– Så flott! sier pappa oppriktig.

– Ja, ikke sant? sier jeg og smiler fra øre til øre.

Pappa ser grundig på meg.

– Hvordan går det med svigermor? spør han.

– Svigermor? spør jeg forundret.

Hun hadde jeg helt glemt.

Hør på novellen her:

https://www.podomatic.com/podcasts/lesnorsk/episodes/2021-07-10T08_12_49-07_00

https://www.podomatic.com/podcasts/lesnorsk/episodes/2021-07-10T08_12_49-07_00

https://www.podomatic.com/podcasts/lesnorsk/episodes/2021-07-10T08_12_49-07_00