Et av de vanskeligste spørsmålene jeg får i klasserommet er; Lærer, hva det vil si å være same?
Hvor skal man begynne, liksom? Og hvordan skal man forklare noe som stadig er i endring? Skal jeg starte med hvordan det var for mormor og mamma eller meg selv og dattera mi? Eller gå rett på fornorsking, skam, joik og ganning? Vise fram bilder av kofter og rein. Det går ikke. Det føles feil for det er ikke i nærheten av dekke ens egen forståelse om hva det vil si å være same.
Da jeg leste Sameproblemet av Kathrine Nedrejord, følte jeg en lettelse. En befrielse over at neste gang jeg får spørsmålet om hva det vil si å være same, kan jeg slenge boka i bordet og si; Les denne, så forstår du hva det vil si å være same og hva Norge har gjort mot oss.
Men jeg kunne også ha startet denne teksten med at jeg sto på Gardermoen i bokhandelen høsten 2024, på vei til Paris og funderte på om Sameproblemet var passende reiselektyre. Som et anerkjennende nikk til referansen L’étranger av Albert Camus hvor jeg-fortellerne står i hvert sitt fremmede land og mottar dødsbudskapet av en slektning. Nå starter reisen deres hjemover, mentalt og fysisk enten de vil eller ei.
For det går i sirkler med Maria Engmo og slektshistorien hennes i Sameproblemet. Hun bor i Paris, er forfatter, har nettopp blitt mor og må tilbake til Markannjarga og Seifjord. Ahkku, bestemora hennes er død, og Maria forlater mann og spedbarn for å ta avskjed. Utlendingen skal hjem og være en annen type minoritet. Denne dobbeltheten åpner opp for mange små stikkveier i tid, rom og karakterene underveis.
Når blir man same, og hvilken same blir man? Flere varianter dukker pent opp på rad og rekke i boka. Den sinte, politiske aktive med og uten kofte som konfronterer intellektuelle bedrevitere på universitetet og i lokalpolitikken. Noaiden med evner til å helbrede, se inn i framtiden og kommunisere med de underjordiske. Samen som velger å fornekte sitt opphav og heller deltar aktivt i undertrykkinga og mobbinga.
Tonen i Sameproblemet holder jevnt en sint undertone, og selvfølgelig er det tungt å være i et univers med så mange forstemmende tanker. Men det er nok også det som gjør boka så uendelig viktig. Her er ingen forsøk på å forsone, jeg-fortelleren står rakrygget og dundrer løs. Hvilket er bra, forsoning får Norge som stat ta seg av. Et offer bør ikke komme overgriperen i møte med unnskyldninger.
Om man ikke klarer å lese Sannhetskommisjon, så bør fire hundre sider være overkommelig.
Hvis du vil kjøpe boka brukt, kan du kjøpe den her.