Fjellturen

I fortellingen om fjellturen er det flere logiske feil. Din oppgave er å lese teksten og finne feilene. Men hva er egentlig en logisk feil? En logisk feil kan være;

Det var en nydelig sommerdag i desember måned i Bodø.

Hvor er vi? I Bodø. Hvor ligger Bodø? I Norge. Når er det sommer i Norge? Det er sommer i Norge i månedene juni, juli og august. Da kan det ikke være en nydelig sommerdag i måneden desember. Det er en logisk feil. Setningen blir korrekt ved å bytte ut desember til enten juni, juli eller august.

Det var en nydelig sommerdag i juli måned i Bodø.

– Har du husket vann, kjeks og sjokolade? spurte Beate da jeg åpnet bildøra.

– Ja, og plaster, svarte jeg og satte meg i passasjersete.

Sekken min plasserte jeg mellom bena mine i baksetet.

Vi skulle på fjelltur. Det var lenge siden sist. Minst tre år. Beate startet bilen og vi kjørte avgårde. Jeg er veldig glad i Beate, men hun er ingen god sjåfør. Jeg synes hun kjører for fort og tar for mye hensyn til de andre i trafikken. Beate synes at jeg bør holde kjeft og være stille når jeg sitter på. Det er for mye å be om når hun kjører rett opp i rumpa på bilen foran. Dessuten lå hun langt over fartsgrensa. Som vanlig! Men jeg sa ingenting. Jeg skrudde heller på musikk og ba en stille bønn om at bilen foran oss ikke bråbremset.

Etter tre timer var vi fremme ved Juvasshytta. Målet vårt var Galdhøpiggen, Norges minste fjell på 2469 meter over havet. På nettet sto det at turen fra Juvasshytta til Galdhøpiggen ville ta omtrent seks, sju timer. På toppen av Galdhøpiggen ville vi få en fantastisk utsikt over Jotunheimen.

Beate gikk først på stien. Jeg fulgte rett bak. Lufta var frisk. Jeg trakk pusten dypt. Det var helt stille.

– Går det bra? spurte Beate uten å snu seg.

– Ja, svarte jeg.

– Si fra når du vil ta pause, sa Beate.

– Skal vi ta pausen når vi møter taulaget? foreslo jeg.

– Avtale, sa Beate.

For å komme til Galdhøpiggen måtte vi over en isbre som heter Styggebreen. Det er ikke lov til å gå der alene. Man må gå i et taulag.

Jeg ble overrasket over at våren ikke var kommet lenger her. Vi var tross alt i slutten av juni. Stien var steinete og det var tungt å gå. Sola skinte og jeg kjente det brant i nakken.

– Har du håndkrem i sekken? spurte jeg Beate.

– Nei, hvordan det? sa Beate.

– Jeg holder på å bli solbrent, forklarte jeg.

– Kan du ikke snurre noe rundt halsen og nakken? foreslo Beate.

Jeg stanset, åpnet sekken og fant genseren. Jeg la den over skuldrene og lukket sekken.

Etter 2,8 kilometer kom vi fram til brekanten ved Styggebreen.

– Wow, sa Beate da hun så breen.

– Ja, fy fader, var min reaksjon. Jeg hadde fått øye på taulaget med bare kjekke menn!

Etter å ha hilst, småpratet, drukket vann og spist en bit sjokolade, tok vi oss på skoene med pigger og bandt tauet rundt livet.

Isen knaste under oss.

– Går det bra? spurte mannen bak meg.

– Ja, svarte jeg.

– Går du ofte på fjelltur eller? spurte han.

– Ja, svarte jeg ærlig. Jeg går på fjelltur hver helg. Hva med deg?

– Ja, ganske ofte, svarte han.

Taulaget holdt behagelig tempo og det var vanskelig å holde følge. Etter seks timer var vi endelig på toppen. Utsikten over Jotunheimen var mildt sagt imponerende. Under oss lå snødekte fjelltopper. Jeg ble nesten svimmel av å se ned.

– Bra jobba, sa jeg til Beate og ga henne en god klem.

– Takk, det samme.

Før vi vendte nesa hjemover, tok vi en lang pause med mat og drikke. I tillegg til å ta hundre bilder av oss selv med fjellene i bakgrunnen.

Det er sju logiske feil i teksten. Hvor mange logiske feil fant du? Hvor i teksten er feilene?

Trenger du hjelp? Du finner teksten uten feil under bildet.

– Har du husket vann, kjeks og sjokolade? spurte Beate da jeg åpnet bildøra.

– Ja, og plaster, svarte jeg og satte meg i passasjersete.

Sekken min plasserte jeg mellom bena mine i forsetet.

Vi skulle på fjelltur. Det var lenge siden sist. Minst tre år. Beate startet bilen og vi kjørte avgårde. Jeg er veldig glad i Beate, men hun er ingen god sjåfør. Jeg synes hun kjører for fort og ikke tar hensyn til de andre i trafikken. Beate synes at jeg bør holde kjeft og være stille når jeg sitter på. Det er for mye å be om når hun kjører rett opp i rumpa på bilen foran. Dessuten lå hun langt over fartsgrensa. Som vanlig! Men jeg sa ingenting. Jeg skrudde heller på musikk og ba en stille bønn om at bilen foran oss ikke bråbremset.

Etter tre timer var vi fremme ved Juvasshytta. Målet vårt var Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell på 2469 meter over havet. På nettet sto det at turen fra Juvasshytta til Galdhøpiggen ville ta omtrent seks, sju timer. På toppen av Galdhøpiggen ville vi få en fantastisk utsikt over Jotunheimen.

Beate gikk først på stien. Jeg fulgte rett bak. Lufta var frisk. Jeg trakk pusten dypt. Det var helt stille.

– Går det bra? spurte Beate uten å snu seg.

– Ja, svarte jeg.

– Si fra når du vil ta pause, sa Beate.

– Skal vi ta pausen når vi møter taulaget? foreslo jeg.

– Avtale, sa Beate.

For å komme til Galdhøpiggen måtte vi over en isbre som heter Styggebreen. Det er ikke lov til å gå der alene. Man må gå i et taulag.

Jeg ble overrasket over at sommeren ikke var kommet lenger her. Vi var tross alt i slutten av juni. Stien var steinete og det var tungt å gå. Sola skinte og jeg kjente det brant i nakken.

– Har du solkrem i sekken? spurte jeg Beate.

– Nei, hvordan det? sa Beate.

– Jeg holder på å bli solbrent, forklarte jeg.

– Kan du ikke snurre noe rundt halsen og nakken? foreslo Beate.

Jeg stanset, åpnet sekken og fant genseren. Jeg la den over skuldrene og lukket sekken.

Etter 2,8 kilometer kom vi fram til brekanten ved Styggebreen.

– Wow, sa Beate da hun så breen.

– Ja, fy fader, var min reaksjon. Jeg hadde fått øye på taulaget med bare kjekke menn!

Etter å ha hilst, småpratet, drukket vann og spist en bit sjokolade, tok vi oss på skoene med pigger og bandt tauet rundt livet.

Isen knaste under oss.

– Går det bra? spurte mannen bak meg.

– Ja, svarte jeg.

– Går du ofte på fjelltur eller? spurte han.

– Ja, løy jeg. Jeg går på fjelltur hver helg. Hva med deg?

– Ja, ganske ofte, svarte han.

Taulaget holdt behagelig tempo og det var lett å holde følge. Etter seks timer var vi endelig på toppen. Utsikten over Jotunheimen var mildt sagt imponerende. Under oss lå snødekte fjelltopper. Jeg ble nesten svimmel av å se ned.

– Bra jobba, sa jeg til Beate og ga henne en god klem.

– Takk, det samme.

Før vi vendte nesa hjemover, tok vi en lang pause med mat og drikke. I tillegg til å ta hundre bilder av oss selv med fjellene i bakgrunnen.