Hva ser du på bildet?
På bildet ser jeg fem profesjonelle kvinner som sitter i et møte. De har på seg typiske klesplagg vi pleier å bruke på kontor; skjørt og bluse. De diskuterer et prosjekt. Alle er alvorlige og lytter til hun som har ordet. På bordet ligger det notatblokker og laptoper. På veggen henger det en stor TV som ikke er på. Under ligger det mange ledninger og bøker. Det står også en boks med penner og det jeg tror er en høyttaler der. På glassdøra henger det et stort ark med firkanter i lilla, gul og rosa.
Dette bildet får meg til å savne min tidligere arbeidsplass i Romania. Der var jeg kontorsjef og hadde ansvar for femten ansatte. Det var travelt, men også utrolig lærerikt. Hver dag dukket det opp en ny utfordring jeg måtte løse. Det var først da jeg sluttet at jeg innså hvor glad jeg egentlig var i den gamle jobben min. Her i Norge jobber jeg på bakeri. Det er helt greit, men ikke særlig spennende. Arbeidsoppgavene mine er kjedelige og jeg føler meg mest som en liten robot når jeg rydder og vasker. Ingen ser meg, hvem jeg er og hva jeg kan. Det gjør meg frustrert.
Jeg forstår at språk og kommunikasjon er viktig i samfunnet, spesielt i arbeidslivet. Likevel synes jeg at det er for mange innvandrere som ikke får vist hva de kan. Det er vanskelig å finne en god jobb som passer til yrkeserfaring og utdannelsesnivå. Jeg har mange venner fra hele verden som bor i Norge og sier det samme. Blir vi invitert på jobbintervju kommer vi kanskje til andre runde, men så sier det stopp. I de fleste tilfeller går jobben til en nordmann. Dette er et samfunnsproblem politikerne ikke tar på alvor. Det burde de.
Sissel Ofstad 